Hopp til innholdet

9. søndag i treenighetstiden (I)

    Tekstrekke I

    Lesetekst 1: Hos 4, 1-3 og 6, 1-3 (Hos 6,1–3)

    Hør Herrens ord, dere Israels barn! For Herren har sak med dem som bor i landet, fordi det ingen sannhet og ingen kjærlighet og ingen gudskunnskap finnes i landet.2 De sverger og lyver, myrder og stjeler og bryter ekteskapet. De farer fram med vold, og mord følger på mord.3 Derfor skal landet sørge, og alle som bor der, skal tæres bort, både markens dyr og himmelens fugler, ja, også havets fisker skal utryddes.

    Kom, la oss vende om til Herren! For det er han som har revet i stykker, men han vil også lege oss. Han slo, men han vil også forbinde oss.2 Han vil gjøre oss levende etter to dager. På den tredje dagen vil han reise oss opp, og vi skal leve for hans åsyn.3 Så la oss lære å kjenne Herren! La oss søke med iver å lære ham å kjenne! Hans oppgang er så viss som morgenrøden, og han kommer til oss som regnet, som et senregn som væter jorden.

    Lesetekst 2: Rom 8,31–39

    Hva skal vi da si til dette? Er Gud for oss, hvem er da imot oss?32 Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?33 Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør.34 Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er blitt reist opp, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss.35 Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd?36 Som skrevet står: For din skyld drepes vi hele dagen, vi blir regnet som slaktefår.37 Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss.38 For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som komme skal, eller noen makt,39 verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.

    Evangelietekst: Matt 11,25–30 (Matt 11,28–30)

    På den tiden tok Jesus til orde og sa: Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige.26 Ja, Far, for slik skjedde det som var deg til behag.27 Alt er overgitt til meg av min Far. Og ingen kjenner Sønnen uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for.28 Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!29 Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler.30 For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.

    25 Ἐν ἐκείνῳ τῷ καιρῷ ἀποκριθεὶς ὁ Ἰησοῦς εἶπεν, Ἐξομολογοῦμαί σοι, πάτερ, κύριε τοῦ οὐρανοῦ καὶ τῆς γῆς, ὅτι ἀπέκρυψαςN ταῦτα ἀπὸ σοφῶν καὶ συνετῶν, καὶ ἀπεκάλυψας αὐτὰ νηπίοις. 26 Ναί, ὁ πατήρ, ὅτι οὕτως ἐγένετοN εὐδοκία ἔμπροσθέν σου. 27 Πάντα μοι παρεδόθη ὑπὸ τοῦ πατρός μου· καὶ οὐδεὶς ἐπιγινώσκει τὸν υἱόν, εἰ μὴ ὁ πατήρ· οὐδὲ τὸν πατέρα τις ἐπιγινώσκει, εἰ μὴ ὁ υἱός, καὶ ᾧ ἐὰν βούληται ὁ υἱὸς ἀποκαλύψαι. 28 Δεῦτε πρός με πάντες οἱ κοπιῶντες καὶ πεφορτισμένοι, κἀγὼ ἀναπαύσω ὑμᾶς. 29 Ἄρατε τὸν ζυγόν μου ἐφʼ ὑμᾶς καὶ μάθετε ἀπʼ ἐμοῦ, ὅτι πρᾷόςN εἰμι καὶ ταπεινὸς τῇ καρδίᾳ· καὶ εὑρήσετε ἀνάπαυσιν ταῖς ψυχαῖς ὑμῶν. 30 Ὁ γὰρ ζυγός μου χρηστός, καὶ τὸ φορτίον μου ἐλαφρόν ἐστιν.

    NVariant with NA/UBS: ἀπέκρυψας ♦ ἔκρυψας NVariant with NA/UBS: ἐγένετο εὐδοκία ♦ εὐδοκία ἐγένετο NVariant with NA/UBS: πρᾷός ♦ πραΰς

    Kommentar til evangelieteksten

    Av Bo Giertz.

    Veien til Faderen går gjennom Sønnen (11,25–30)

    Dette lille avsnittet på seks vers er breddfullt av innhold. Det kan nesten ikke sammenfattes i  et lite avsnitt. Av alle Jesusord som er bevart i de tre første evangeliene, likner disse mest på de vi finner i Johannesevangeliet. Jesus snakker om sitt forhold til Faderen. Han begynner med en bønn til Faderen. Dette dreier seg åpenbart om ord som har falt i den indre disippelkrets. Det er kanskje det som er årsaken til likheten med Johannesevangeliet. Slik talte Jesus da han var blant de som forsto ham best.

                Jesus begynner med en takksigelse. Han takker for noe som vanlige mennesker må oppfatte som mislykket. Han takker for at evangeliet er blitt forkastet av folkets ledere, de som sto for utdannelsen og skriftlærdommen. I stedet er det blitt tatt imot av enkle og ulærde folk. Det greske ordet som her er oversatt med ”små og ulærde”, betyr nesten ”umyndige”, barn, mindreårige og uskolerte. For å ”prise” brukes et ord som også betyr ”å bekjenne”, nemlig at Gud er Gud og skal ha all ære. Jesus priser Gud for at hans evangelium er slik at det avvises av de som vil være vise i seg selv, de som tror at de kan avgjøre hvordan Gud bør være. Men det blir tatt imot av de som er som barn, de som er helt nødt til å få det de ikke kan skaffe seg selv.

                ”Dette” som Gud har skjult for de vise og åpenbart for de ulærde, må være evangeliet. Utfra sammenhengen siktes det kanskje spesielt til Kristi gjerninger, som viste at Guds rike var i anmarsj. De skriftlærde så det ikke. De hadde vært blinde og døve for Guds verk da han sendte Døperen. De var like blinde for Jesus. Og dette var Guds gode og nådige vilje! Den selvtilfredse klokskapen skulle avsløres i sin blindhet. De åndelig rike og mette sto utenfor.

                Jesus fortsetter med noen ord om sitt forhold til Faderen. De finner vi ikke i Johannesevangeliet, men de bekrefter det bildet av Sønnen som vi får der. Gud har betrodd alle ting til Sønnen. Det er han som vet hvem Faderen er. Han alene kan gjøre Faderen kjent for oss. Han gjør det mulig for oss å komme til Gud og bli barn hos ham.

                Det er bare Faderen som kjenner Sønnens hemmelighet. Bare han vet alt om ham, og bare han kan åpenbare hemmeligheten for mennesket. Jesus sier i Johannesevangeliet: ”Ingen kommer til meg om ikke Faderen som har sendt meg, drar ham” (Joh 6,44).

                Jesus sier her i klartekst det han stadig har vist folket gjennom sine ord og handlinger.

    Dette er hemmeligheten med hans herredømme over ondskapens makter. Dette er hemmeligheten bak hans mektige ”Men jeg sier dere…” Dette gir ham fullmakt til å tilgi synder, og det gjør ham til herre over sabbaten. Dette gjør det så skjebnesvangert å avvise ham når han kommer med evangeliet.

                Så følger en tredje del, som vi bare finner igjen hos Matteus. Det er en innbydelse om å komme til Jesus. Den kan sikte til de store skarer, men kan også ha adresse til den indre krets. De som ”arbeider og er nedtynget”, er nemlig den type mennesker som saligprisningene i bergprekenen gjelder. Det er de åndelig nedtyngede, de som kjenner sin maktesløshet ved å skulle oppfylle lovens bud. Som regel var de også nedtynget av hardt arbeid. De tilhørte småfolket. De var fattige arbeidere, bønder, fiskere og håndverkere. Nå inviterer Jesus dem til seg og lover dem fred. Han inviterer dem til sitt rike, der alt er tilgitt. De skal lære av ham som er saktmodig og ydmyk. Det er en tydelig henvisning til nettopp de steder hos profetene som forkynte hemmeligheten om Messias. Det er den hemmelighet som folket og dets ledere ikke hadde forstått. Han skulle ikke skrike eller rope. Han skulle by frem ryggen til dem som slo, og han skulle ikke skjule sitt ansikt mot fornedrelse og spott. Selv om han var konge, skulle han komme saktmodig, ridende på et esel, og han skulle ikke bryte et knekket rør. Han som bærer sitt folks misgjerninger, inviterer nå de som er nedtynget til seg. Her kan de legge av seg sine byrder. Her kan de finne hvile for sin sjel, her som alt er tilgitt. Og her blir byrden et ”godt åk” (som det ordrett heter). Her kommer man selvfølgelig også under et åk, lydighetens åk. Det er ikke som et vilkår for å være med, men som en takk for å få lov å følge ham. Lovens åk er tungt og skarpt. Det sliter man med for å fortjene sin Herres gunst, uten noensinne å ha gjort nok. Men her er alt allerede ferdig. Man er invitert til fest og kan gå inn i bryllupssalen.